Crossings 200

Kjære fetter Ole

Takk for brevet og bildet du sendte. Du ser godt ut – det var fint å se att ansiktet ditt.

Du spurte om åssen det gikk til at a’mor og n’far reiste til Amerika. Je skal prøve å fortælja, men det er vanskelig for meg å beskrive åssen det var å forlate alt –

N’far var odelsgutt på Tingelstad, men det vanskelig økonomisk, og da far has far daua tidlig, måtte a farmor fløtte til Ladderud med alle unga. Der var det trongt med både husrom og peeng. N’far erfarte tidlig at livet ikke alltid blir som en har tenkt.

Da han hadde giftet seg med a’mor, slo dom seg ned i Lere. Det var der vi unga vokste opp. Jeg husker det som en god tid med latter og varme sommarsdager. Vi unga fløy husmannsplassa imellom, hjalp til der vi kunne, og stakk oss unna i skauen.

Men så kom n’onkel Thorvald hemmat. Han var broren hennes mor og hadde vøri i Amerika i ti år da n’ plutselig sto der på tunet i Lere i 1904, full ta historier om mulighetene i det nye landet. "Et bære liv," sa han. Det var han som overtælte’n a mor og’n far tel å reise.

Det var ikke stort vi kunne ta med oss, så omtrent alt vi eide måtte vi selge unna på auktion før vi dro. Je var jo bare ei lita jinte, men je huser ennå stikket i magan da naboer og bekjente henta tinga våres, som dom hadde kjøpt. Små biter ta hemmet vårt forsvant én etter én, og til slutt var det ikke noe att. N’far sa at vi trengte peenga, og tinga kunne vi jo ikke ta med oss uansett.

Noen dager senere dro vi. Først en liten båt, Montebello, til England, så tog til Liverpool, og til slutt den store dampbåten Oceanic over Atlanteren til New York. For ei lita jinte som meg var havet uendelig og ukene om bord var lange. Je var redd, og spennt.

Je huser ikke my fra Norge. Men jeg huser at det var vanskelig å dra. Enda verre må det ha vøri for a’mor og n’far. Dom reiste fra foreldre og søsken og alt dom hadde kjent hele livet, til noe ukjent og usikkert. Og aldri skulle dom komma til bars att.

I North Dakota leide onkel en farm, og vi bodde like ved. Far var en dyktig snekker og han arbeidet også på jernbanen sammen med onkel. Vi bodde i et norsk samfunn, men på skolen fikk vi ikke lov til å snakke norsk. Det var hardt å starte på nytt, men vi hadde hverandre.

Helt til a’mor ble sjuk. Tuberkulose. Je huser a’ hosta blod og at a lå for det meste i senga, svak og blek. Og je huser blikket hass far – desperasjon, håpløshet. Han prøvde alt n’ kunne, men ingenting hjalp. I august 1907 pustet a mor ut for siste gang. Je var bare åtte år, og igjen ble tilværelsen snudd på hue.

Vi har ingen bilder av a’mor. Hvis du veit om noen bilder i Norge ville jeg blitt veldig glad. Onkel Thorvald sa bestandig at jeg ligna på a. Far prata aldri om a’mor. Det var vanskelig for han i et nytt land når hu var borte.

Livet måtte gå videre. Høsten 1908 flyttet vi til South Dakota. Far, onkel Thorvald, Hans, Iver, Magnhild og jeg. Vi bodde hos hos n’onkel i ei jordhytte i noen år, slik mange nybyggere gjorde. Hytta holdt godt på varmen, så vi frøys ikke, men når det regnet, sildret skittent vann nedover veggene og inn på tingene våre. Om sommeren kom insektene krypende gjennom sprekkene.

Etter noen år fikk’n far eget homestead. Far dreiv farmen så godt han kunne, men forholda her var nok litt annerledes enn det ’n var vant til fra Norge. Sola var hardere her, tørken kom plutselig, gresshoppene kunne ødelegge en hel avling på et blunk. Vi unga hjalp til så godt vi kunne.

Mor og far reiste halve verden rundt for å finne et nytt hjem, med bedre framtidsutsikter enn det vi hadde som husmannsfolk i Lere, men det kostet mer enn dom kan ha ant. Prisen var slit, tap og savn. Det var drømmen om et bedre liv for oss unga som holdt n’far gående.

Åssen det ville ha gått med oss om vi ikke hadde reist kan vi bare spekulere i. Og sjøl om vi hadde en tøff start på livet i Amerika har vi har klart oss godt. Av oss sju som reiste er det nå bare min søster og meg sjøl att.

Lev vel og hils bekjente

Din kusine