- 1/1
Hadelandstunet
Nå går vi videre og inn på Hadelandstunet. Her kommer du rett inn i hverdagslivet på en gard på Hadeland for rundt 150–200 år siden. Hadelandstunet består av seks bygninger plassert rundt et såkalt firkanttun. Denne måten å organisere garden på var vanlig på Østlandet fra slutten av 1700-tallet. Visste du at ordet «tun» er norrønt og betyr 'innhegnet område' eller 'gardsplass'? Hadelandstunet ble satt opp på Hadeland Folkemuseum på 1920-tallet, for å gi oss et bilde av hvordan en typisk gard kunne se ut på midten av 1800-tallet. Tre av bygningene kommer fra garden Ulven i Oppdalen i Lunner: det er våningshuset (altså hovedbygningen der bonden og familien bodde), samt det største stabburet for lagring av mat, og fjøset for kuene. Ikke alt som kunne tilhøre en gard er med: for eksempel er ikke bygninger som stall og grisehus representert. Og hadde garder ei smie, ville dette bygget ha blitt plassert lagt utenfor tunet av hensyn til brannfare.
Dette tunet viser mer enn bygninger, det viser en overgang i norsk historie. Rundt 1800-tallet produserte gardene det meste de trengte selv. Men fra midten av 1800-tallet endret dette seg. Industrialiseringen førte til at flere flyttet til byene, og bøndene fikk nye markeder for varene sine. Jordbruket gikk fra selvberging til salg. Med penger kunne bøndene kjøpe maskiner som treskeverk og slåmaskiner, og arbeidet ble mer effektivt. Samtidig ble behovet for arbeidsfolk mindre. Når du står her, ser du ikke bare et gardstun, du ser et samfunn i endring.
- 1/1
Først kan vi se litt nærmere på hovedbygning fra Ulven, det er det største bolighuset på tunet. Dette huset var bebodd helt fram til det ble flyttet til Hadeland Folkemuseum i 1924. Det er trolig fra 1700-tallet, og du kan se det er laftet i to etasjer, panelt utenpå og med teglsteinstak. I første etasje er det to rom, begge med egen peis og utgangsdør. Det forteller om en hverdag der flere funksjoner, og kanskje også flere hushold, kunne eksistere side om side. Det minste rommet ble også leid ut i perioder. Trappen opp til andre etasje ligger i en lukket svalgang, og i andre etasje finner du tre rom som ble brukt til soving og lagring. Her bodde folk tett, men strukturert.
- 1/1
Så kan vi se på det litt mindre bolighuset, stua fra Vøyen. Denne bygningen er en såkalt livørsstue, og gir et innblikk i en viktig sosial ordning i bondesamfunnet: livøre, også kalt føderåd eller kår. Når den eldre generasjonen overlot garden til neste, fikk de til gjengjeld rett til bolig, mat og omsorg resten av livet. Dette ble regulert i egne avtaler, ofte svært detaljerte, som kunne inkludere alt fra ved og melk, til kirkeskyss og tjenestefolk, rett til å bruke en jordlapp, å ha dyr på beite, og rettigheter knyttet til begravelse. Stua fra Vøyen er en slik livørsbolig. Den er laftet, har torvtak og en tradisjonell treromsplan med stue, gang og kove for sove. Fra koven går en trapp opp til et lite loft for lagring. Huset har også hatt et langt liv før det kom hit til museet: det stod opprinnelig på Vøyen i Gran, før det ble flyttet videre, og til slutt havnet det på museet i 1924. Visste du at det at det var den eldste sønn som hadde første rett på å arve garden, kalles odelsrett? Og at det var først i 1974 at det ble gjort en lovendring slik at begge kjønn ble likestilt i odelsrekkefølgen?
- 1/1
På tunet finner du så to stabbur, og de forteller om hvor viktig matlagring var. Det minste stabburet er fra Tuffhagen i Gran og var knyttet til livørsfolket, de hadde ofte sitt eget lager. Det største stabburet som du ser på andre siden av tunet er fra Ulven og tilhørte hovedhusholdningen. Et stabbur var bygget for å beskytte det mest verdifulle familien eide: maten. Derfor står det hevet på stabber eller steiner, slik at mus og rotter ikke kommer inn. Trappa er ofte løs eller trukket litt unna veggen, av samme grunn. Her ble korn lagret i trekasser, kjøttmaten ble oppbevart saltet i trebaljer og butter, og flatbrød stablet på hyller hengende fra taket. Matmjøl ble oppbevart i mjølbøler som er store trekasser. På større garder var målet å ha mat for opptil to år lagret. Samtidig måtte bygget “puste”. God lufting var nødvendig for å bevare maten. Og tyver? Dem tok man høyde for, med solide låser og smarte løsninger, som for eksempel steinheller i kornbingene for å hindre innbrudd nedenfra. Stabbur kan være bygget i én eller to etasjer og har vært brukt fra middelalderen og frem til nyere tid. Med kjøleskap og frysebokser på 1960/70-tallet mistet stabburet gradvis sin funksjon.
Fjøset kan du se litt lavere i det ene hjørnet av tunet, det er opprinnelig fra samme gård som hovedbygningen. Det er en laftet enetasjes bygning med teglsteinstak, og gir et ærlig bilde av dyreholdet. Kyrne stod bundet i båser med hodet mot veggen. Fôret ble lagt rett på gulvet foran dem i hver bås. Legg merke til den lave døra, den forteller oss at dyra var mindre enn dagens kyr. Gulvplankene er løse og kunne derfor enklere skiftes ut ved behov. Alt var laget for praktisk bruk, vedlikehold og slitasje.
- 1/1
Så kan vi flytte oss til å se nærmere på låven fra Bjørge. Låven er den største bygningen og sentrum for gardens produksjon. Her ble avlingen håndtert, lagret og bearbeidet. Midt på bygget finner du låvebrua der man kjørte inn med hest og vogn. Innenfor ligger treskelåven, stedet der kornet ble tresket. Å treske er en prosess der en skiller frø og korn fra selve strået, eller akset. På hver side inne i treskelåven er det rom for høy og oppbundet kornband, disse rommene heter høygolv og logolv. På baksiden av låven, utendørs, kan vi se en hestevandring. Her gikk hesten i sirkel og skapte kraft som ble overført til treskeverket inne i låven. Treskeverket som står inne i låven er fra Tingelstad, og skal ha vært det første dampdrevne treskeverk på Hadeland. Flere garder gikk sammen om å eie slike treskeverk på slutten av 1800-tallet, og de ble flyttet mellom gardene i såkalte treskeruter. Opptil 8 hester måtte til for å flytte treskeverket og dampmaskinen mellom gardene. Før slike maskiner kom, ble alt tresket for hånd, et tungt og meget tidkrevende arbeid.
Det var først på midten av 1800-tallet at de store endringene av jordbruket slo fart, det ble overgangen fra selvberging og naturalhushold, til salgsproduksjon og pengehusholdning. Dette kom som en følge av industrialiseringen, og det fikk store konsekvenser for samfunnet i sin helhet. For eksempel førte det til at stadig flere i befolkningen ikke produserte mat selv, og mange flyttet til byene.
