Koronaarkivet - samtidsdokumentasjon i Opplandsarkivet

Over hele verden har arkiv og museum dokumentert koronapandemien. Men hvordan hadde det seg at Randsfjordmuseet var så tidlig ute i Norge?

For det første er vår visjon «Randsfjordmuseet åpner ukjente rom». Dette utfordrer de ansatte til å være nysgjerrige og dristige. For det andre er Randsfjordmuseet både et regionmuseum og en bevaringsinstitusjon for privatarkiv. Vi har lang erfaring med å tenke helhetlig samfunnsdokumentasjon. For det tredje vedtok vi i vår nyeste samlingsutviklingsplan at Randsfjordmuseet skal ha større bevissthet om vesentlige hendelser i vår samtid. Professor Odd Arne Berkaak beskriver samtidsdokumentasjon som å delta i «den store samtalen som utspiller seg omkring en endringsprosess mens den er i ferd med å skje», til motsetning fra å dokumentere fenomener og hendelser når de er i ferd med å forsvinne eller er ferdig. For å oppnå dette var et av grepene i Samlingsutviklingsplanen å gi adgang til å etablere aksjonsgrupper når det skjer episoder med stor betydning for regionen. Aksjonsgruppene har mandat til å rykke ut og foreta umiddelbar dokumentasjon og innsamling.

En fjerde bakenforliggende årsak til at Koronaarkivet kom så raskt i gang er Opplandsarkivet. Dette samarbeidet har bidratt til å rette innsamling mot å speile samfunnet i fortid og i nåtid. Et godt eksempel er prosjektet «Arkivdokumentasjon av nyere innvandring til Oppland», 2009-2011. Prosjektet testet ut metoder for hvordan arkivinstitusjoner kan gå ut og aktivt dokumentere samfunnsområder og stemmer som er lite representert i arkivene.

Randsfjordmuseet var forberedt på å foreta aksjoner for å dokumentere episoder med stor betydning for regionen. Vi hadde derimot ikke forestilt oss at det ville bli dokumentasjon av en pandemi.

November 2019 markerte Randsfjordmuseet at det var 100 år siden Spanskesyken herjet i verden. På et kveldsarrangement hadde vi invitert epidemiekspert Svenn-Erik Mamelund. Han fortalte at pandemier historisk sett har en 100 års syklus. Altså ville en stor epidemi ramme oss i 2020. Vi lo litt av det den gangen.

11. mars 2020 stakk en kollega innom kontoret mitt og vi snakket om Mamelunds påstand om pandemien som skulle komme dette året. Vi snakket om at korona kunne være denne pandemien og dette burde vi dokumentere. Kunne dette bli vår første aksjonsgruppe? Tidligere hadde vi snakket om at aksjonsgrupper bør bruke sosiale medier i en kombinasjon med mer tradisjonelle dokumentasjon. Facebook var den plattformen vi mente egnet seg best nå. Men vi manglet erfaring med å høste materialet med tanke på langtidsbevaring, og senere bruk i formidling og forskning. 12. mars begynte jeg å undersøke dette. Mens jeg satt der eksploderte de nasjonale nyhetene med informasjon om koronasituasjonen. På slutten av arbeidsdagen kom Regjerningens pressekonferanse, og på hjemveien var jeg en av veldig mange som reiste innom en matbutikk. Flere kollegaer var på Messenger denne kvelden, og vi var enig om at nå skjedde det noe som måtte dokumenteres. Aksjonsgruppa var dermed i gang og de første fotografiene ble samlet inn denne kvelden.

På formiddagen den 13. mars foregikk det mye i aksjonsgruppa. Vi ville ha på plass ei Facebook side så raskt som mulig siden nedstengningen hindret oss det meste av annen dokumentasjon. Navnet Koronaarkivet ble valgt for å signalisere at dette var en innsamling, og at dette skulle inn i Opplandsarkivet. I ettertid vet vi at dette var en pandemi av langvarig art. Men de første ukene på hjemmekontor var vi i den tro at nedstengingen av landet ville vare kun et par uker. Tidsvindu for å samle inn de personlige historiene, fotografiene og kommentarene opplevdes kort.

Situasjonen med nedstenging av landet var dramatisk og mange søkte informasjon på internett og i sosiale medier. Koronaarkivet på Facebook fikk raskt innlegg, bilder, kommentarer og historier. Samtidig la vi ut historisk informasjon om epidemier, egen dokumentasjon og delte memer.

Da vi kom til påske var mange av følgerne blitt «koronatrøtte». Innleggene på Facebook ble på færre etter hvert som flere og flere tilpasset seg koronasituasjonen. Vi kom fram til at vi ønsket å utføre mer dokumentasjon, men innsatsen mot Koronaarkivet på Facebook skulle reduseres og aksjonsgruppa opphørte. Vi hadde to frivillige som jevnlig sendte foto, skjermdumper og memer de neste ukene. Dette gjorde det mulig å holde aktiviteten på Facebook oppe en stund, inntil den ble et sted for informasjon om andre koronaprosjekter.

Selv om innsatsen på Facebook ble redusert, jobbet jeg nærmest fulltid med innsamling og dokumentasjon. Koronaarkivet var heretter også navnet på arkivet vi opprettet, der alt materialet om koronapandemien ble samlet.

Fram til sommeren 2020 gjennomførte vi flere innsamlingsprosjekt. Dette var alle samarbeidsprosjekter som oppstod i kjølvannet av å være synlig på Facebook, kombinert med museets ønske om å fortsette innsamling til Koronaarkivet.

FHIs anbefalinger var å holde avstand i påvente av en vaksine, og vi skjønte at 17. mai 2020 ville bli en annerledes nasjonaldag. Hele Opplandsarkivet ble med på en innsamling av bilder og minner fra nasjonaldagen gjennom lokalavisene i fylket. I tillegg ble vi med på museenes nasjonale innsamlingsaksjon gjennom nettstedet minner.no. Samarbeidet ga viktig dokumentasjon av den alternativ feiringen.

Museenes dokumentasjon i startfasen av pandemien fikk kritikk for å ha startet opp for raskt. Det er klart at innsamling som er mer planlagt som oftest favner en bredere representasjon, og kan være bedre egnet til framtidig formidling og forskning. Likevel vil vi hevde det var rett å kaste seg ut på Facebook. Vi sikret bilder og tekst som gir glimt inn i uforglemmelige dager. Mine favorittbilder er nettopp fra da håndsprit, det å holde avstand, hjemmeskole og hjemmekontor var fremmedartet. Slike bilder kom det etter hvert rikelig av i norske medier, men vi fanget en nerve i vår region disse første dagene.

I skrivende stund er landet inne i sin fjerde smittebølge. Pandemien trekker ut i tid. Koronaarkivet er blitt tilført noe materiale det siste året, men langt fra nok til at vi har systematisk dokumentasjon av hele tidsperioden. Vi kunne ønske oss en helhetlig dokumentasjon av pandemien, men ser samtidig at vi fikk utrettet mye under den første smittebølgen, og viktigheten av å formidle dette.

Randsfjordmuseet og Opplandsarkivet har høstet mye erfaring med samtidsdokumentasjon gjennom Koronaarkivet og tilhørende samarbeidsprosjekter. Vi kan alle bygge videre på denne kompetansen i kommende dokumentasjonsoppgaver og aksjonsgrupper. Og til sist har prosjekt som «Norgesferie – turist i Innlandet» synliggjort en av de store suksessfaktorene til Opplandsarkivet: Et sekretariat med ressurser og kompetanse til å koordinere samarbeid.